Den herskende klasse

Machiavelli er neppe et godt bilde for å forstå dagens offentlige sektor, men får her illustrere den herskende klasse.
Originalbilde: Stefano Ussi

Kristian Gundersen skiver om hvordan UH-sektoren styres, blant annet ut fra sin bakgrunn som medlem av universitetsstyret ved Universitetet i Oslo.

Mellom politikerne og fagfolkene har vi fått kilt inn en ny herskende klasse av direktører og styrerepresentanter. Disse kan med rette kalles en «klasse» fordi de representerer en lukket krets der de samme menneskene resirkuleres i virksomheter som ellers har lite felles.
/../
Gjennom min deltagelse som vitenskapelig representant i universitetsstyret har jeg møtt noen av de fremste representantene fra den herskende klasse, og sett hvordan pølsene lages i styrerommet. De er flinke folk og har stor arbeidskapasitet, men de er likevel ikke helt renessansemennesker. De vet derfor egentlig ikke hva som foregår i de høyst ulike og spesialiserte organisasjonene de styrer, deres innspill blir generiske og overfladiske. For at de skal kunne beholde oversikten er lederklassen avhengige av at alle virksomheter ledes etter de samme prinsipper. Vi får altså en ledelsesfilosofi som er tilpasset lederklassens behov for sjablonger, snarere enn virksomhetenes varierte behov.
Ved universitetene lever styrene i et slags parallelt univers hvor de snakker om sakene på en abstrakt og luftig måte de kaller «strategisk». Det er så abstrakt at selv jeg som har tilbragt hele mitt yrkesliv på norske og amerikanske universiteter ofte ikke forstår konsekvensene av vedtakene. De gangene jeg forstår at det fører galt av sted er det vanskelig å argumentere på et språk lederklassen oppfatter som gyldig. Her kan man faktisk snakke om at språket konstituerer «virkeligheten», en virkelighet som egentlig ikke finnes.

Den nye lederklassen er ikke bare inkompetent, men deres mandat er også uklart, det er jo hverken demokratisk eller faglig. Hva er det da?

Kilde: Morgenbladet