En (ganske omfattende oppsummering) av Forskerforbundets forskningspolitiske seminar, 12. november 2019 med tema "Bærekraftig forskning i det postfaktuelle samfunn" – Det finnes videoopptak av hele seminaret.- Hva vet vi og hva bør vi gjøre?
- Politikk og forskningssektoren
- Forskning og grønt skifte
- Er oljeforskning bærekraftig?
- Forskning, forskningsformidling og politikk
- Media og forskning
Hva vet vi og hva bør vi gjøre?
Bjørn Samset, seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning, begynte med å slå fast at alle deler av det fysiske klimasystemet er ekstremt rask endring. Konsekvensene kommer nå raskere enn de fleste forutså.
Energibruken øker stadig og nye utslipp av karbondioksid kommer hele tiden på toppen av den mengden vi allerede slipper ut. Energi fra fornybare kilder legges foreløpig bare til det som allerede forbrukes fra andre energibærere.
Utslippene må til derfor raskt ned mot null, noe som er betydelig utfordring. Naturvernforbundet kom i fjor med rapporten Fossilfritt Norge – Hvordan fase ut fossil energi innen 2040 hvor forfatterne sannsynliggjør at det er mulig å løse både klimakrisen og naturkrisen, Det krever imidlertid handling og betydelige endringer. Under Forskerforbundets seminar ble det gjentatte ganger pekt på at det eneste vi mangler er politisk vilje, noe som tross alt henger tett sammen med folkeviljen. Spørsmålet til hver enkelt av oss blir dermed hva vi faktisk er villige til å forsake.
Naturvernforbundets rapport visualiserer hva som må til av reduksjoner i bruk av fossil energi de neste tyve årene. Det er ganske tydelig at olje, gass og kull ikke kan spille noen stor rolle i dette fremtidsscenarioet:
Samset peker på at det er en betydelig risiko for verdens matproduksjon som en konsekvens av oppvarming. Hvilke konsekvenser klimaendringer får henger også svært nøye sammen med hvilke fremtidige verdener vi får. “SSP1” i figuren nedenfor viser til en fremtid med lav befolkningsvekst og utjevning av forskjeller, effektiv arealbruk, landbruk med lave utslipp, etc – vi snakker her på verdensbasis, men ansvaret ligger jo til syvende og sist nasjonalt og lokalt. “SSP3” representerer en fremtidig verden som nærmer seg den motsatte ytterligheten.
Ivar Baste, seniorrådgiver i Miljødirektoratet og styremedlem i FNs naturpanel, innledet sitt innlegg med å vise til at de siste 50 årene har verdens befolkning vokst til det doble. Samtidig har økonomisk aktivitet blitt firedoblet og handelen har tatt 10-gangen. Det store spørsmålet er hva ulike samfunnsbaner fører til i fremtiden.
Stortingsmeldingen Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold peker på det direkte problemet her hjemme: “Av de totalt 1120 sterkt eller kritisk truede arter i Norge, er det 78 som har 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen i Norge. De fleste av disse er planter, sopp eller lav, en del er insekter og edderkoppdyr, men det er også 2 fiskearter (pigghå og vanlig uer) og 4 pattedyr (klappmyss, jerv, narhval og grønlandshval) blant disse. De fleste lever i skog, kulturlandskap eller fjell, samt noen i våtmark og marine områder.” I et globalt scenario kan vi komme til å tape en million av jordens antatt åtte millioner arter.
Ivar Baste, seniorrådgiver i Miljødirektoratet og styremedlem i FNs naturpanel, innledet sitt innlegg med å vise til at de siste 50 årene har verdens befolkning vokst til det doble. Samtidig har økonomisk aktivitet blitt firedoblet og handelen har tatt 10-gangen. Det store spørsmålet er hva ulike samfunnsbaner fører til i fremtiden.
Stortingsmeldingen Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold peker på det direkte problemet her hjemme: “Av de totalt 1120 sterkt eller kritisk truede arter i Norge, er det 78 som har 25 prosent eller mer av den europeiske utbredelsen i Norge. De fleste av disse er planter, sopp eller lav, en del er insekter og edderkoppdyr, men det er også 2 fiskearter (pigghå og vanlig uer) og 4 pattedyr (klappmyss, jerv, narhval og grønlandshval) blant disse. De fleste lever i skog, kulturlandskap eller fjell, samt noen i våtmark og marine områder.” I et globalt scenario kan vi komme til å tape en million av jordens antatt åtte millioner arter.
Også på dette området er rask og samordnet innsats er påkrevd. Men per i dag klarer ikke vi mennesker å holde tritt med vår egen ekspansjon på kloden – noe vi ikke bare kan vende ryggen. Vi må derfor rette en lang rekke ordninger og strukturelle tiltak inn mot å styre innovasjon i retning det som kan være gunstig for utviklingen av klima. Baste peker her på at vi trenger bedre mekanismer for samspill mellom forskning og forvaltning.
Rebekka Borsch, statssekretær (V) for forskning og høyere utdanning i Kunnskapsdepartementet, snakket deretter om Regjeringens strategi for forskning og grønt skifte. Et stikkord her er å bruke forskningspolitikken aktivt. Borsch viser til at FNs bærekraftsmål ligger i bunn av regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028, som ble revidert i fjor. Videre Norges forskningsråds hovedstrategi, Forskning for innovasjon og bærekraft 2015–2020.
Borsch viser til at bærekraft kommer inn i læreplanene i skolen, og hun mener at bærekraft i enda større grad må integreres i alle studieprogrammene i høyere utdanning. Dette blant annet for å avhjelpe problemene knyttet til at vi ikke har kommet langt nok når det gjelder å omsette kunnskaper fra forskning til handling.
Politikk og forskningssektoren
Jørgen Randers, professor emeritus og tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI, er enig med Solhjell. Randers tar imidlertid litt mer i og mener at vi ikke trenger mer naturvitenskapelig forskning. Vi kjenner problemet (bruken av kull, olje og gass), men vi forstår ikke alle mekanismene som hindrer at vi gjøre de nødvendige tiltakene. Randers mener derfor at det vi trenger er med samfunnsvitenskapelig forskning.
Karen Landmark, forskningsleder NCE iKuben, tok opp tråden knyttet til det faktum at endringene skjer raskt, mens forskningen er ganske langsom. På en del områder vet vi allerede nok til å kunne handle. Landmark mener imidlertid at det er viktig med forskning på andre områder, også innenfor estetiske fag. Dette handler om kunnskaper om hvordan vi lever våre liv. Som samfunn tar vi ikke rasjonelle valg.
Solhjell tenker at vi ikke klarer å nedkjempe de kreftene som stritter mot endring. For å få folk med seg må politikerne ha skikkelig faktagrunnlag, og de må kunne alle detaljene. På persontransport har vi for eksempel gode kunnskaper om virkemiddelbruk, men store kunnskapshull på andre områder.
Rebekka Borsch, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, tror at vi går inn i mye mer urolige tider, og at vi som folk ikke er tilstrekkelig forberedt. Vi mangler en felles forståelse for hva vi må gjennom sammen. Utdanningssektoren er nøkkelen til å skape denne forståelsen.
Randers peker på at vi må forstå hvorfor så lite har skjedd frem til nå. Fordi premisset er at vi opererer innenfor en konkurranseutsatt økonomi så fører “grønne” løsninger til at ulike aktører, blant annet innen næringslivet, taper penger på kort sikt. Karbonpriser er et skritt i riktig retning for å gjøre det økonomisk attraktivt å endre virksomhetene. Folks stemmer imidlertid ofte med lommeboken, og er dermed mot denne typen endringer. Høstens bompengedebatt demonstrerer dette til fulle. Forskningen må finne frem til hvordan en får et flertall i befolkningen, som tillater politikere og næringsliv å velge dyrere løsninger enn den rimeligste løsningen. Dette vil true arbeidsplasser i den “skitne ” sektoren.
Randers bruker drivstoff for lang- og tungtransport som eksempel. Det er ikke det at løsningene ikke finnes, men hydrogen er for eksempel fire ganger så dyrt som vanlig drivstoff. Dette øker for eksempel timeprisen ved å fly med to hundre kroner per passasjer.
Borsch peker her på demokratiets problem (en avart av allmenningens tragedie – et begrep som for øvrig ikke ble nevnt under seminaret): en kan ikke bare legge om over natten, men er tvunget til å fase inn endringer så langsomt at de aksepteres av en stor majoritet i befolkningen.
Landmark pekte på at vi snakker mye om omstilling, men for lite om tilpasning. Politikere og andre ledere bør si fra om hva som kommer og mane til felles innsats.
Forskning og grønt skifte
Borsch kunne fortelle at departementet jobber med et indikatorsett som kan gjøre det mer attraktivt for UH-sektoren å satse på bærekraftige tiltak.
Røttingen, fra NFR, viste til et møte olje- og gassektoren. Denne sektoren er opptatt av de samme spørsmålene: hvordan agere og implementere den kunnskapen vi allerede har. Hvordan konvertere fossil energi til en bærekraftig energi. Trenger mer kunnskaper om hvordan en faktisk kan iversette
Humaniorameldingen – “en melding uten midler” – ble nevnt. Stiller krav til forskningssatsingen at den skal ha et innslag fra humaniora.
UIB rektor Olsen viser til at 90% av forskere mener at deres forskning har høy eller middels relevans for FNs bærekraftsmål. Samtidig er vi ikke godt nok rigget for at problemene er svært komplekse. Viser til at forskere anvender vitenskapelige metoder der en reduserer problemstillingene slik at disse blir så fokusert at den store sammenhengen mer eller mindre blir borte. Som forskere og ikke minst på institusjonsnivå bør vi bli flinkere på systemforståelse. Eksempler kan være økonomifaget, som gjerne kan tenke annerledes, mens teknologifagene bør ha innsikt i konsekvenser og muligheter, som favner mer enn det rent tekniske.
Sinnes er redd for at vi i de fleste tilfeller velger en dårlig middelvei. Universitetene sliter med noen strukturelle problemer, f eks stillinger som ikke er faste og forskningssystemet som i liten grad belønner den delen av virksomheten som kan påvirke allmennheten. Formidling er gjennomgående veldig lite verdsatt. Sinnes viser til at formidling ut i skolen har liten verdi i UH-systemet, mens det er denne formende virksomheten som trolig har størst betydning for fremtidige beslutninger. Vi når ikke ut til praksisfeltet ved å publisere på nivå 2.
Borsch plukket opp dette poenget og viste til egen erfaring fra lokalpolitikken og det faktum at mange av beslutningene som angår biomangfold tas lokalt. Kunnskapgrunnlaget blir noe som er fjernt for de fleste, go de avgjørelsene som fattes lokalt. Sinnes peker igjen på at her er utdanningssektoren svært viktig, og norsk utdanning ligger etter sammenlignet med andre nordiske land når det gjelder å formidle godt omkring konsekvenser på bærekraftsområdet. Kanskje tror vi at vi er flinkere enn hva det faktisk er grunnlag for.
Røttingen mener at vi ser en positiv vekst, og mener Randers tar fundamentalt feil når han hevder at vi vet nok om klimapåvirkning til at vi kan handle. Røttingen viser til at vi alltid må gjennom en teknologisk læringskurve, der prisreduksjoner kommer som et resultat av forskning og utvikling. Dette gjelder ikke minst hydrogen som energibærer (noe Randers trakk frem). Japan, et land uten egne energiressurser, satser massivt på hydrogen, men trenger likevel drahjelp fra andre land for å kunne skape et marked og gjøre teknologien tilgjengelig for mange.
Er oljeforskning bærekraftig?
Marte Øien hadde med seg NSOs klimauttalelse der de krever at staten skal slutte å finansiere petroleumsforskning, samt at petroleumsvirksomhet må utfases og at staten skal omprioritere ressursene til forskning på fornybar energi. Her har det ikke manglet på motbør, men Øien fremmet dette standpunktet godt. ikke minst står det seg i lys av alt som var blitt sagt under seminaret tidligere på dagen.
Knudsen mener at vi må satse på petroleumsforskning, blant annet for å ta ned klimagassutslippene fra denne sektoren. Han garanterer at andre land vil fortsette å produsere olje og mener gass vil ha en rolle for å kunne fase ut kull.
Øien poengterer at det er forskning på å finne mer olje som er det NSO adresserer. Det er et dårlig argument at andre vil pumpe opp mer. Norge er blant de landene som må bidra til å dra lasset og vise vei. Det er også et tullete å argumentere at folk mister jobben. Mener en noe som helst med omstilling betyr det jo nødvendigvis at mange av oss vil få andre arbeidsoppgaver. Det er ikke det samme som at mange blir arbeidsledige. gitt at en sitter på kunnskaper som kan anvendes på mange områder.
Fernø mener at mye av løsningen ligger i petroleumsnæringen, i alle fall på kort og mellomlang sikt. Dersom vi klarer å redusere utslippene i denne sektoren vil det kunne ha en svært stor betydning. Venter spent på Northern Light prosjektet, der en skal samle CO2 på Østlandet og lagre denne i havbunnen på Vestlandet.
Fernø har pekt på en mulig løsning knyttet til å øke utvinningen i eksisterende felt for å redusere utvinning i nye felt. Dette vil kunne frigjøre kapital, samtidig som en reduserer samfunnsmessig risiko. Å utvinne olje i modne områder gir mest mening.
SSB har tidligere vist at om en fjerne norsk olje vil dette trolig føre til noe reduksjon globalt.
Panelet er enige om at forskning er langsiktig. Noen ganger peker de løsningen en jobber mot femti til hundre år frem i tid. Samtidig må vi på et tidspunkt begynne å satse på det som kommer, og mange mener at dette går for sakte. Vi må uansett gjennom endring på et tidspunkt. Olje bidrar mye med inntekter per i dag. Samtidig vet vi at dette ikke er evigvarende, og vi må starte med annen type forskning og skalere opp dette.
Forskning, forskningsformidling og politikk
I dette panelet stilte Hans Petter Graver, professor ved UiO og preses DNVA, Norunn S. Myklebust, adm. direktør NINA, Guro Elisabeth Lind, professor og leder i Forskerforbundet, Jon Helgheim, stortingsrepresentant (Frp), samt Elisabeth Staksrud, professor ved UiO og leder for NESH.Randers begynte med å vise til dagens oppslag i NYT, knyttet til begrensninger som legges på bruk av forskningsdata.
Jon Helgheim mener mange forskere synes å være vel hårsåre, med utgangspunkt i en kronikk han tidligere har skrevet. Det pekes på at en må skille mellom kvalifisert fagfellekritikk og den mer allmenne kritikken, der sistnevnte er noe forskere kanskje ikke er like flinke til å forholde seg til.
Staksrud forteller at NESH (Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora) får mange henvendelser fra ulike borgere som stiller spørsmål ved forskningens legitimitet. Forskere kan komme i et krysspress mellom forvaltningen, de som finansierer, og hensyn til informert samtykke. Noen prosjekter er konstruert på en måte som kan gjøre at forskeren blir stående alene om valg, som kan havne i et etisk grenseland.
Graver tar opp at fagfeltene er komplekse. Innsnevring en forutsetning for å kunne komme frem til valide svar. Det betyr at en blir “blind” for konsekvenser på andre (fag)områder.
Panelet synes samstemte om at det er ønskelig og nødvendig med tettere dialog mellom forskere, politikere.
Graver: må ikke glemme at det noen ganger er grunn til å si noe med stor sikkerhet. Viser til at skadevirkning av tobakk og årsakssammenhenger på klimaområdet er ganske sammenlignbart i den forbindelse. Vi vet nok til å identifisere problemene og vi kan peke på løsninger.
Mangler tilstrekkelig god, kritisk vitenskapsjournalistikk i Norge. Ikke minst kan det være et problem for politikere, som nødvendigvis ikke alltid har tid til å gå dypt inn i forskningsresultatene.
Media og forskning
Siste panel: Dine fakta og mine fakta – media og forskning med Bjørn Samset, seniorforsker ved CICERO, Kristoffer Egeberg, ansvarlig redaktør Faktisk.no, Bente Kalsnes, medieforsker, Høgskolen Kristiania, Trine Eilertsen, politisk redaktør Aftenposten, og Jon Helgheim, stortingsrepresentant (Frp).Egeberg begynte med at det ofte vanskelig å skille mellom en faktapåstand og en meningspåstand. Det kan også være vanskelig å formulere noe som er komplekst i en kort, lettfattelig form. En må her kunne skille mellom falske nyheter of dårlig håndverk. I dag er det en forventning om at en linker til alle kilder. Leserne følger opp, og mange leser originalkildene. Muligheten til å ettergå påstander har gjort på denne måten gjort journalistikken bedre. En journalist kommer ikke lenger unna med halvsannheter. Eilertsen forteller at selv troverdige mediepartnere ikke er noen en fullt ut kan stole på. Journalisten må sjekke alle kilder fordi det finnes lesere som vil gå dypt inn i dette.
Samset ser at det er ganske mange leserinnlegg som får stor spredning, selv om innholdet ikke henger på greip. Dette skjer mest i lokalpressen. Viser til faktasjekk av et innlegg, som var godt formulert, knyttet til termodynamikken og oppvarming av havet.
Det er ganske mange norske forskere i sosiale medier, men de er lite tilstede med motargumenter. Forskere må i økende grad ta ansvar for egne budskap. Kan ikke dumpe hele dette ansvaret på mediene.
Samset mener det er en betydelig selvjustis i forhold til hvilke felt en forsker uttaler seg på. En får fort pepper dersom en uttaler seg på et område der en ikke har spisskompetanse. Forskere er nok litt redd for å tråkke andre på tærne, dels er dette knyttet til at feltet er komplekst og en er redd for å bli gjengitt feil.
SSB trekkes frem som et eksempel der en er flinke til å synliggjøre hvem som svarer på spørsmål om konkrete saker.
Mediene ringer ofte til de samme personene. Vises til uenigheten mellom forskere i Bergen og forskere i Stavanger omkring økonomiske vurderinger omkring “lakseskatt”.
Kalsnes: mange unge benytter Instagram-profiler o l som sin viktigste nyhetskilde
Det kom frem et interessant poeng knyttet til at de mest anerkjente vitenskapelige tidsskriftene også er tabloide - en forsker kan lett kommer ut med et budskap som tøyer resultatene vel langt. For de som er innenfor systemene og kjenner fagfeltene kan dette være relativt lett å se, men det er ikke lett å gjennomskue utenfra. Faktisk.no har oppdaget at mange oppsummeringer, sammendrag av en rapport etc, i seg selv kan være såpass spisset at det lett gir grunnlag for feiltolkninger.
Eilertsen mener at flere forskere bør delta mer i samfunnsdebatten, men være tydelig på hvilken rolle en skriver ut fra. Sosiale medier gjør at prisen for å ytre seg på kontroversielle områder kan oppleves som for stor. Vi går samtidig inn i en tid der forskningen kommer til å ha tenner, sier Bjørn Samset. Den veien fremover som forskningen peker på kommer til å være ubehagelig for mange.
Forskere må også utfordre seg selv. Det kunnskapsgrunnlaget som en har vært vant til å basere seg på kan også være i endring.
Venner bør ikke la sine venner spre usannheter. Det handler om at hver enkelt av oss tar ansvar. Førstelinjen mot falske nyheter og ditto fakta begynner med at hver enkelt av oss sier ifra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar